lørdag 11. juni 2011

Jaddaa!

Jeg lever.
Og har det godt.
Tror jeg......
 Det tar på å være i fokus. Plutselig står du der og skal si noe vettugt, det holder hardt! Jeg liker ikke å snakke, eller jo, egentlig gjør jeg jo det. Faktisk så liker jeg lyden av ord som kommer flytende ut av munnen min. I går på vei til Utstillingsåpningen så var det ordet Yellowstone som kom. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg skrytt på meg at jeg hadde vært på Roadtrip i USA og besøkt denne flotte Naturparken. Jeg ble rett og slett litt sjokkert over meg selv. Jeg fikk rettet opp feilen og turen gikk videre. 
 Men mikrofon er ikke min greie. DET kan jeg med sikkerhet skrive under på! Så min lille tale ble sånn passe Snuskebasse-rørete, ja, omtrent som forventet. Jeg tror jo at det holder å si: Det er moro å male. Jeg liker farger og synes det er morsomt å la malingen tørke på hender og armer, slik at jeg kan sitte å skrelle den av i store flak. Jeg har sjelden skrubbsår og skorper og akrylmaling er redningen for slike pellere som meg :-)
Men neida, folk vil vite om den indre reisen: HVA som driver meg!
 Hekkan, hva svarer jeg da? DETTE er min oase. MIN lille plass der friheten finnes og "alt" får utløp. Maling, og blogg. Bilde og ord. JEG trenger en slik plass.  Jeg er mor til en gutt med diagnosen infantil autisme, en tung diagnose. Men det skal dere vite: Det er et univers av inspirasjon i barn som tenker opp-ned. At mye av mitt materiell kommer fra denne gutten, det er ikke tull! Han har en evne til å skrelle seg inn til det rene, ekte... KILDEN. I tilleg er han en mester til å finne ord og uttrykk: Hekk var tema her om dagen. Det ble stille en lang stund, så sier han: Hekk, det er BUSKGJERDE! Ja, så sant, det er det det er, og for et ord; det er så beskrivende og unikt!

 Så jeg fortsetter med mitt. For det gir meg noe, det gir kanskje deg noe?
Hvem vet :-)
 Jeg hadde ihvertfall en strålende aften i lag med gode venner. Nye venner og god musikk. Og mange solgte bilder :-)
Og så har jeg fått en ny app! Likte den!
Guttene mine, to brødre i dyp søvn. Min største skatt :-))
Klem fra LIV, som har hengt opp bestemor-lappene på veggene mine. Elsker dem! (Gitt i presang av mange gode følgere av bloggen)

6 kommentarer:

  1. Jeg er ikke så opptatt av det indre og kilden bak et kunstverk eller hva kunstneren har tenkt at jeg skal føle. Nei, det viktigste for meg er at verket er behagelig å se på, at det gir meg en god følelse og som i din kunst sitt tilfelle, at det gjør meg glad!

    Kul app, forresten.

    SvarSlett
  2. Kul app:) Og for noen utroooolig flotte bestemorruter;-)

    Det er greit med litt opp-ned-tenking, da får man blåst vekk det grå spindelvevet etter mye a4. Men forstår plutselig at støvsuger er et SLEMT ord (sikkert helt på høyde med husarbeid), og at det faktisk er mulig å kjøpe en overraskelse til seg selv. Det siste der synes jeg er fint:)

    Godklem til deg Liv, og vel blåst:o)

    SvarSlett
  3. Buskgjerde var genialt!
    Ein kan rote seg heilt vekk i flommen av app`er. Har testa denne eg også.
    Lykke til vidare med utstilling, bildene dine har eit fantastisk uttrykk.
    Kjekt at lappane kom til nytte ;)

    SvarSlett
  4. Bare smiler jeg. Du er faktisk god med ord, - ihvertfall på skjermen. Liker både ordene og bildene veldig godt. :)

    SvarSlett
  5. Vakker tekst, og nydelige bilder!
    Det kunne jeg skrevet mer om, men jeg skal egentlig steke lapper. Det må man jo gjøre. Jeg kan jo bare ikke stå for bokspørsmål! Om 7-åringen har lest Pullman og fugleskremselet på egen hånd, er han supergod! Den boka har jo 204 sider! Ettersom jeg er i heimen, og ikke kan springe langs hyllene etter inspirasjon, vil jeg foreslå Eoin Colfer. Boka om Potet-Isaksen er kort og lett og veldig morsom. Bøkene om Artemis Fowl er adskillig mer krevende på alle plan, med de er høyt elsket. Kniserne av Doyl er også en forunderlig bok, og bøkene om kunstdetektivene av Bjørn Sortland er midt på treet lette - de er både spennende og lærerike. Husk å lese dem i rekkefølge! Hjelp, ranere av Laura Trenter er en grusom skummel bok om to barn som blir vitne til et ran. Raneren hadde finlandshette, så barna vet ikke hvem det var, men raneren har sett dem! Til slutt stoler ikke barna på noen - alle kan jo være raneren. Nesten eksisensielle spørsmål og altså grusom skummel. Nei, nå kaller lappene, håper noe av dette kan brukes. Hvis ikke - gi et pip så skal jeg nok hoste opp mer *S* - Liv

    SvarSlett
  6. Flotte bilder! Hva heter appen?

    SvarSlett