tirsdag 13. mai 2014

Fobisk...

Det måtte vært fint å være svane. Da hadde man sluppet å ergre seg over elektroniske dibbedutter som ikke virker. Eller sagt på en annen måte...som man ikke evner å forstå seg på. Jeg begynner rett og slett å føle meg litt sær. Jeg synes den gamle dataen var helt fin - og jeg liker ikke at den nye ikke klarer å hente inn alle bildene fra TimeCapsulen eller hva det nå er. Jeg blir nervøs av slikt. Derfor blir det til at jeg blogger så bittelite for tiden. 
Det er ikke sant. Jeg skal ikke skylde på den nye dataen. Jeg har bare ikke hatt tid, til å blogge. 
Tja hva er tid? Jeg har bare ikke PRIORITERT det. Sånn, da begynner jeg å nærme meg sannheten i større grad. Men bortsett fra det så har jeg det fint. Jeg mener bestemt at jeg skal begynne å male litt igjen. For nå har det også hatt pause. Siden sist kan jeg skryte på meg å være Profesjonell Veileder - og det er litt kult. 
Morsommere er det at jeg har badet i Nordsjøen siden sist....men Hallo! Det har jo snart hele Norge!
Å, hei! Kanskje dagens åpenbaring er at jeg skal ha ny utstilling i høst! Ohoi, jepp - det må males :-) Gladlaks!

Lenge leve svaner og enkle datamaskiner :-)
Klem fra LIV, som gleder seg til å teste ut den nye turhengekøya :-)

tirsdag 31. desember 2013

Nye muligheter!

Adventsblogging…? Tja, det ble vel ikke helt som jeg hadde tenkt :-) Men tenke seg til å tro at blogging er noe som blir prioritert opp i mot grøtspising, nissefester, julegavepakking og massiv tankeinnsats på småkaker. 
Småkaker ble det dårlig med, to kg pepperkakedeig selgest til høystbydene. Gjennomprøvd og god kvalitet fra IKEA :-)

Jeg ser at Per Fuggeli har blitt delt mange ganger på Facebook de siste dagene, med oppfordring om å tenke litt ut over seg selv og sitt. Den mannen burde sitte på peishylla hos oss alle og hviske gode ord inn i øret. Jeg har naturlig nok planer om å slanke meg, men etter at jeg fant appen Insta Beauty som både slanker og glatter ut rynker, så er ikke slankingen så innmari viktig lenger. 

Det som hadde vært fint var å kunne gjenoppta skikkelig kontakt med folk, ikke bare oppdatere seg elektronisk.
I dataens barndom lo jeg godt av en kamerat som ble hekta, og fant en tegneseriestripe med teksten: Du vet du er datanerd når du synes fysisk kontakt med venner er uhygienisk. 
Og nå er vi der alle mann? Eller? 

Jeg er så heldig at jeg har en mini-Fuggeli hjemme hos meg. En gutt som liker å klemme,- som ser folk. Han gir mannen på gata en klem, dama i fruktdisken et dikt, og et vennlig ord til de som har tid.
I dag har jeg bursdag og jeg fikk dette vakre diktet av ham, som jeg har fått lov til å dele med dere:

Du er glad som en engel 
i regnbuens dal

Du er glad som en fugl 

i regnbuens sal

Takk for et fint år, og på gjensyn i det neste. 
Å, det glemte jeg: Sjekk bildet over.

LIV :-)

søndag 8. desember 2013

5,6,7 & 8 :-)

Ja,ja jeg sa jeg skulle blogge meg ned til jul….det gjør jeg også. Men er man et skippertaksmenneske, så er man et skippertaksmenneske :-)!
Saken er den at noen dager er mer innholdsrike enn andre. Jeg velger å ikke bruke ordet travle for i disse dager synes jeg det er så feil. Vi velger våre aktiviteter og prøver via smidighet å få ting til å gli smertefullt. Men travelt? Det er når man ikke klarer å ta inn over seg de aktivitetene man bedriver? Eller?

Mangt skal vi makte, mangt skal vi tåle. Dagen i dag den skal bli vår beste dag!
Jeg har hatt en deilig helg. Lillegutt og jeg har hatt hjemme alene helg, mens de største er på guttetur. 
Vi har hatt snø, sovet i køyseng og sett film. Deilig! Og som jeg nevnte i innlegg nr. 4 ….LANGSOM TID.

Kanskje er jeg mer opptatt av TID enn andre, vet ikke…? Kanskje er det fordi jeg har eldre foreldre som har hatt nok tid. Kanskje fordi jeg har en gutt som er autist. Han trenger tid. Kanskje fordi at livet krever så mye, så skal vi verne om vår tid? Jeg vet ikke?
Bildet jeg har valgt ut i dag er tatt i sommer. Vi hadde besøk og besøkskaren skulle hjelpe til med litt maling. Dreven som han var hadde han med seg en stol til å sitte på.
En dag sier han: "Jeg ser gutten din er så opptatt av stolen min. Jeg har en ekstra, får jeg gi ham den?"
Han hadde tatt seg tid til å observere gutten min. Han ville gi av seg selv. Han var raus.
Dagen etter står stol nr to på verandaen. 
Gutten min ser de to stolene, og gir vår store venn en klem. Så begynner han å synge. Lyse og lette toner…jeg tenker ikke så mye over det, før han peker på den lyse stolen og sier: "Sånn er den!"
Så begynner han igjen, denne gangen lytter vi og tonene er mørkere, langsommere….melankolske. "Og slik er den!" sier han og peker på det eldste av stolene.
Et lite øyeblikk - et vakkert øyeblikk. En hverdagshendelse det er så lett å overse. 
Vennen vår tok seg også tid. Han snakket ikke i stykker situasjonen, men valgte å ta den inn over seg.

I Reggio Emilia pedagogikken sier man at mennesket har 100 språk, og talen er bare et av dem. 
Klarer du å lytte til stillheten? Hører du kommunikasjonen som er der? Uten lyd?
Ikke alltid så lett…men det er fint når det skjer :-)

Klem fra LIV, som ønsker deg en særdeles god dag!

onsdag 4. desember 2013

4


Jeg tenker på julepynt.
Og en spesiell liten sak. Gudene skal vite hvor den befinner seg eller om den i det hele tatt befinner seg..
Da jeg var liten feiret vi alltid jul hos mine besteforeldre i Oslo. Et hyggelig gammelt hus, med en hyggelig gammel hage. Minnene er forsterket siden julens tradisjoner forble uendret. Forutsigbarhet ga langsom tid og langsomme tanker.
Unntaket er selvsagt den julen min tantes kjære undulat landet i ribbefettet og desverre ikke overlevde kvelden….men det snakker vi ikke om nå.
Jeg minnes en liten krybbe. Den hang på juletreet og var laget i et tynt metallaktig materiale, slik julepynten var i riktig gamle dager. 
Bitteliten, og synlig for meg. For det slår meg når jeg tenker på det. At den hang på samme plass hvert år. Vendt bort fra pianoet, og alltid på en gren i min øyenhøyde. Så utrolig sjenerøst av besteforeldrene mine å tenke på dette. De har sikkert lagt merke til at lille Liv var betatt av denne lille stallen. Og så skrev de sikkert et brev til min mor og sa: Si meg, hvor meget har vårt elskede barnebarn vost siden i sommer. Vi vil så gjerne plassere pynten i hennes høyde, slik at øynene hennes kan glitre av juleglede mens vi holder de små sangheftene våre og synger julens vakreste salmer.
Tenk det dere.
Langsomme opplevelser og forutsigbarhet.


Jeg tror faktisk ikke at jeg skal ringe min mor å få historien bekreftet. For tenk om hun forteller meg at vi snakker om én sanselig JUL, ikke ALLE juler. 
Pynten var der, fuglen var der og hvert år gledet jeg meg til gangen rundt juletreet, og pausene ved valg av ny sang skulle gi meg sjansen til å stå der og beundre det lille barnet i krybben.
GOD JUL

Klem fra LIV

tirsdag 3. desember 2013

3

Tredje desember.
Tallet tre.
Og et tre.
I dag var valget på tema enkelt.
Vi måtte brått og brutalt ta farvel med vårt kjære eiketre.
Eika vår var intet tuntre som treet dere ser på bildet.
Det står i Baroniet i Rosendal.
Vårt tre var mange meter høyt,
skakt og rart. Bar lite nøtter.
Litt puslete i grunnen.
Men eik er eik.
Og eik er bra.
Og furu er bra.
Kanskje jeg vil plante et furutre.

I dag tok vi farvel grunnet gravearbeid.
Far i huset kjørte i gang motorsaga, 
jeg lyste med lommelykta og lillegutt satt inne og gråt.

I morgen skal vi hente inn en grein.
Og så må vi sage opp skiver til gryteunderlag.
Og lillegutt har allerede laget et dikt.
Det er det som er fint med følelser.
Og trær. 
Vi vandrer videre i sammen :-)

Liker du trær?
Og har du forslag til ting man kan lage?

Klem fra LIV

mandag 2. desember 2013

2

Gode gamle pappaen min viser frem brillesamlingen sin.
Du har to øyne som du kan se med
og munnen kan du blant annet le med…

Jeg er nokså begeistret for tegnstøttet tale, og bruker/misbruker det i alskens ulike forsamlinger.
Tallet to fikser de fleste. Opp med to fingre - fine greier. Tommel + pekefinger, pekefinger + langfinger, eller kanskje du velger å være litt vågal og tar en finger fra hver hånd?
Og dette er bloggbart?
Nja…. jeg sitter her med et halvt øre på ostesmørbrød spisende barn….vel vitende om at kvelden skal vies valgkomite-telefoner….ja, så hvorfor ikke? 
I dag snakker vi om to tallet.
Eller om advent?
Kan det kombineres?
Et barn.
To foreldre (tja det kan diskuteres…Maria/Josef/Gud? TRE?)
Tre vise menn
Helt sikkert fire gjetere. 
Men så tar det av: Utrolig mange engler, for ikke å snakke om alle sauene på marken.
Tallet TO er er i så måte ikke så adventsvennlig.
To er liksom bare et par lys i påvente av å tenne på et par til…

Og hvor kom tegnstøttet tale inn?
Jeg tror jeg tar to slurker med vann, kryper opp på loftet og finner frem adventsstaken og traller litt.
Så kan dere tenke dere godt om og gjerne dele deres erfaring:
Blir man lettere sinnsforvirret av multitasking?

Klem fra LIV




søndag 1. desember 2013

1

Lite barn -stor hund 2003 Første forsøk på digitalt julekort :-)
God advent!
Jo takk sa jeg smør!
Jeg fikk det plutselig over meg at jeg skulle blogge meg frem til JUL…..men allerede nå kjenner jeg at det fort kan bli en selsom opplevelse. Jeg begynner nemlig å få marerittaktige tanker om kalendere!

Vi har telt ned til advent, den er grei….ei kritttavle og noen kryss for hver dag som går.
Ungene har også uttalt sitt: De ønsker seg en LEGO kalender. Dvs to LEGO kalendere. Akkurat den støtter jeg. LEGO er en god sak, og kalenderen har slike fine små luker som gjør det lett å se hvordan man skrider frem mot den store dagen. Jeg liker forutsigbarhet :-)

Ingen pakkekalender her i huset.
Faktisk ikke så mye annet heller….ennå!
Fant et kunstig juletre i en krok og vips så lyste det så vent å vakkert. Bare blåse litt støv av ledningen og inn i stikkkontakten med den. Ta daaaa!

Men så var det de kalenderene. 
Helt ærlig: DET TAR JO HELT AV!
Jeg våknet i morges til en elektronisk storm av KALENDERTILBUD via Facebook…. Iiiiiiik!
Må man forholde seg til dette? Klikk liker meg der, og del meg her?
Nei takk.
Jeg liker appelsinen til snekker Andersen jeg :-)
Har du kalender?

Kos og klem til godtfolk!
LIV