Skrekkens kjeller og den onde Påskeharen, del 7

Bolette Dinglebarmen trakk seg hastig vekk fra vinduet. 

Vindusflaten var blitt helt fuktig av hennes intense kikking på menneskene der nede. 

Hun avskydde det å bli iaktatt. 

Hun avskydde det faktum at hun var annerledes.

I årevis hadde hun vært en vakker kvinne, det var ihvertfall det mor sa. Men sakte men sikkert så tok familiens forbannelse overhånd. 

Nå, denne siste påsken hadde utviklingen akselerert så til de grader at hun selv var helt skremt. Hun så jo sin mor, så hvordan den gamle kroppen var dekket av hår og tenner som var lange og gule. Nå var det hennes tur. 

Bolette, som en gang hadde vært en frodig kvinne, derav navnet Bolette Dinglebarmen, var nå redusert til det ugjenkjennelige. Magen oppblåst, og ellers så var armer og bein avmagret og fulle av hår. 

De hadde etterhvert sluttet å ta til seg annet enn råkost. Åkerlappen de hadde gav god avkastning, og bingen i det ene kjellerrommet var fremdeles fylt opp med velsmakende gulrøtter. Selv nå, så sent i sesongen.

Bolette kikket igjen ut av vinduet, de hadde reist. De selvgode bloggedamene og Knekken. 

Endelig, tenkte hun for seg selv. 

Det ble kveld i huset. 

Bolette kastet et blikk bort på fjernsynet. Værvarslingen var lovende. En varm føn-vind hadde meldt sin ankomst og ville ta knekken på alt som liknet snø.  

Bolette våknet tidlig.

Nå som det var lørdag måtte det være lov å henge ut litt tøy. Fantastisk, tenkte hun. 

Før hun gikk ut tok hun seg god tid på badet. Hun hadde sett nødvendigheten av å ha sine prosedyrer før hun våget seg ut av huset. Hår ble barbert bort fra hender og ansikt. Hårveksten var nå så raskt voksende at om hun skulle holde det i sjakk, måtte hun gjøre det flere ganger daglig. 

Tennene var allikevel den største utfordringen. Hun gurglet sitt munnvann og kikket i speilet mens hun møysommelig øvde seg på å få overleppen til å dekke det meste av fortennene... Lang trening hadde gjort muskulaturen i overleppen usedvanlig smidig. Men hun ønsket da ikke å se ut som en mastodont heller, eller hva de nå het disse underlige lang-leppe-dyrene.

Bolette grep tak i kleskurven og gikk ut. Hun tok et langt drag av den plutselig så varme luften, og gikk mot snorene som strakte seg over gårdsrommet. De var festet mellom Løå og huset. I skjul fra veien...

Hun hang opp sine nattskjorter og putetrekk. 

Søren, der røyk det ene festet til klessnora. 

Bolette tok nøkkelen ut av forklelommen og låste opp døra til Løå.

Bodil Siri og hennes følge hadde forlatt kontorlokalene til Gjedalbuen. De var alle sammen rystet over kveldens hendelser, og hadde bestemt seg for å følge saken videre. De avtalte å møtes på Gjesdalbuens kontor neste dag.

Tidlig lørdag morgen.
Alle møtte opp i god tid, spente på hva som ville møte dem...
De tok alle plass i bilen til Ivar Knekken. De ville holde sammen. Fotograf Einarsen smatt lett oppi barnesetet til barnebarnet. Her var ingen tid å miste.

De parkerte på gjesteparkeringen, vis a vis Løå.
Hva gjør vi nå? Spør Monkinikka litt engstelig. Vi kan jo ikke bare begynne å rote rundt der inne. Det har vi ingen rett til. 


Nei, men det gjør vi da heller ikke, svarer Ivar Knekken. Han er ivrig som en unghingst etter å finne mer materiell til bøkene sine. og dette lukter godbit lang vei.

Vi banker på ,og spør dem om å få stille noen spørsmål. Det er historier knyttet til plassen og de sitter med all sannsynlighet på uvurderlig informasjon. 
Kanskje de ønsker å bidra? Mange tekkes jo av litt berømmelse. 
Du fikser vel gjerne noen fordeler du, Bern Øgil? Som gratis abonement på avisa. Litt annonsering ol?


La oss nå først sjekke dette ut, sier redaktør Dingle utålmodig.
Like mye som han kjenner journalisten i ham prikke over hele kroppen, så kjenner han også vemmelse og avsmak. Han er redd dette vil få en utgang de ikke ser rekkevidden av. Han kikker på skiltet som er satt opp på bjørka ved Løå.

VI-VIL-IKE-AT-DERE-GÅR-HER   GÅ-ET-ANNET-STED  

Hva er dette?, sier Einarsen? Han er begeistret. Finner små skatter over alt. De når enden av Løå og kommer til gårdstunet.

Bolette er lei. Hun har slengt seg ned i sofaen i Løå. Hun er lei av ikke å bli forstått, være annerledes.

Bolette ble født inn i en familie som bar på grufulle hemmeligheter. De eksperimentene som var gjort en gang for så lenge siden var fremdeles levende. Hun ville ikke la seg besvangre av vesenet i kjelleren.

Dette vesenet som tross sin overnaturlighet, eller kanskje nettopp på grunn av sin overnaturlighet hadde ødelagt livene til kvinnene som hadde levd her. Hun skjønte nok at evnene hadde begynt å svikte det der nede hos vesenet, ellers så hadde det nok for lenge siden vært hennes tur til å føre de forskrudde genene videre.

Blogging hadde vært hennes håp. Hun trodde hun skulle få inpass og en omgangskrets, selv om det bare var i cyber space.
Hun så jo hvordan bloggerne lagde egne nettverk, de beskyttet hverandre, de sendte hverandre flotte kommentarer og de hjalp hverandre opp og frem ved å linke og sende awards.

Hun hadde også villet være der, blant dem. Men uansett hvor mange kommentarer og linker hun sendte og lagde. INGEN respons. Den bloggen hun da hadde hatt var slettet nå. Ingen spor.
Nå var det nye muligheter, men denne gang med bitterhet, og med den bitterheten skulle hun senke Blogglandia og alle de selvgode menneskene.

Bolette hører en lyd. Det er noen utenfor. Hun hører skritt i grusen, og stemmer. Hun kjenner ikke igjen stemmene. Det er menn. og damer? Hva vil de her?

Hun gløtter forsiktig ut av døra. Hodet til Bolette holder på å eksplodere av tankerekkene som kommer mot henne som løpske godsvogner. Det er Bodil Siri og følget hennes. Hva NÅ?

Plutselig hører hun en banking på vinduet BAK henne. Der titter en godmodig kar med telelinse opp. Ansiktet hans sprekker opp i et stort smil da han ser at han er oppdaget.
Einarsen her, roper han.

Bolette kaster seg rundt, river opp døra og løper over gårdstunet. Det er kun tre-fire meter bredt og for henne er det i realiteten to hopp. Hun river døra til kjelleren opp og styrter inn. Inn i mørket, inn i det innerste rommet. Der hennes forgjengere ligger oppbevart.......

Fortsettelesn til denne lille historien finner dere hos Prinsesse Elin på 1.påskedag.

Klem fra Liv