Pip-pip, sa Onkel Anton..

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:

Jeg liker ting med sjel!

Og har de en historie, ja, så hopper jeg i taket, slår kollbøtte og roper høyt hurra!

Ikke det at JEG skal ta ansvar for alt som eier en historie! Selv jeg ser at den er drøy.

Men se på bildet under:

Ikke lysene, heller ikke serviettringen, som tilhørte min gamle bestefar, forsikringsagenten og blodgiveren. Men fløyta!

Den ble brukt av postombærer Anton, onkel Anton!

Min far kjente denne karen, onkel som han var. Han jobbet i Skudeneshavn.

Jeg vedder skjorta mi på at opptil flere av dere har vært i denne utrolig deilige lille byen som ligger så vakkert til på Karmøy.

Og de av dere som kjenner stedet, vet at det ikke alltid er like idyllisk (som jeg mener å huske det fra min barndoms tripping på de gamle steingardene). Det kan nemlig blåse der!

Og der Onkel Anton ruslet omkring i de snodde gatene, med vestavinden hvislende i øret, så han sitt snitt til å hvisle ennå litt skarpere enn vinden. Tut! Tut! Posten er her!!

Jeg hadde likt det helt fint, jeg, om postmannen min hadde fløytet litt når posten var i boks.

At fløyta i tillegg er vakker, er bare et pluss :-)

Klem fra Liv?

Jepp, i dag også! Gratulerer, jeg slenger ut en til jeg :-)

Og til dere som lurer, vi har en te-salong...det er en liten krok slik litt for seg selv. Om den harmonerer med definisjonen på te-salong, det kan jeg ikke garantere.

Jeg liker at rommene har navn: Det blir færre misforståelser på den måten. Bare se på Presidenten i USA, "Møte i det Ovale rom, NÅ!"