Jeg tenker på julepynt.
Og en spesiell liten sak. Gudene skal vite hvor den befinner seg eller om den i det hele tatt befinner seg..
Da jeg var liten feiret vi alltid jul hos mine besteforeldre i Oslo. Et hyggelig gammelt hus, med en hyggelig gammel hage. Minnene er forsterket siden julens tradisjoner forble uendret. Forutsigbarhet ga langsom tid og langsomme tanker.
Unntaket er selvsagt den julen min tantes kjære undulat landet i ribbefettet og desverre ikke overlevde kvelden….men det snakker vi ikke om nå.
Jeg minnes en liten krybbe. Den hang på juletreet og var laget i et tynt metallaktig materiale, slik julepynten var i riktig gamle dager.
Bitteliten, og synlig for meg. For det slår meg når jeg tenker på det. At den hang på samme plass hvert år. Vendt bort fra pianoet, og alltid på en gren i min øyenhøyde. Så utrolig sjenerøst av besteforeldrene mine å tenke på dette. De har sikkert lagt merke til at lille Liv var betatt av denne lille stallen. Og så skrev de sikkert et brev til min mor og sa: Si meg, hvor meget har vårt elskede barnebarn vost siden i sommer. Vi vil så gjerne plassere pynten i hennes høyde, slik at øynene hennes kan glitre av juleglede mens vi holder de små sangheftene våre og synger julens vakreste salmer.
Tenk det dere.
Langsomme opplevelser og forutsigbarhet.
Jeg tror faktisk ikke at jeg skal ringe min mor å få historien bekreftet. For tenk om hun forteller meg at vi snakker om én sanselig JUL, ikke ALLE juler.
Pynten var der, fuglen var der og hvert år gledet jeg meg til gangen rundt juletreet, og pausene ved valg av ny sang skulle gi meg sjansen til å stå der og beundre det lille barnet i krybben.
GOD JUL
Klem fra LIV
ååååå så herligt :-)
SvarSlettEn fin historie. :)
SvarSlettBarndommens små memoarer er viktig :)
SvarSlettHos oss har vi hatt en liten sølvglitrende plastmåne som sønnen min alltid har hengt seg litt spesielt opp i. Selv nå som røff og tøff kar på over 20, kommer det der herlige, skjeve myke smilet når akkurat denne kommer frem. Tror sånne minner er noen av verdens beste :)