Risikovurdering...

Julekort er ikke bare, bare. Da jeg var liten, så betydde det dryge seanser ute i kulden, med nyvaskede kinn, og lua dratt godt opp i pannen. Jeg hadde en slik fin hvit lue med snøfnugg brodert i fronten, det var enormt viktig at pynten var sentrert, skjevheter ble ikke godtatt. Og så likte jeg selvsagt å ha luekanten så langt nede at de berørte øyevippene. Nåja, øyevipper, og øyevipper. Min familie er sparsomt utrustet i så måte, men dere tar poenget. Så når moderen insisterte på at luekanten skulle tangere hårfestet, ja da ble det ikke rare smilet!
Så ble jeg mor selv.....
Bildet er tatt for opptil et par år siden (7), da eldstemann var enebarn, og hunden var hans beste venn.
Jeg var jo innmari fornøyd med kjøpet av nissedressen, og syntes ideén om å fotografere de to sammen var bra. Men når man står der bak kameraet.... Da blir man liksom litt nervøs. Ungen er søt og kjøteren sulten..... Legg merke til hvor uklart bildet er, det er ikke tilfeldig!
Dere da? Noen gode minner? Eller artige påfunn?
Å, forresten. Mitt særeste julekort forsøk: Jeg gikk på Fiskebrygga i Kristiansand og lånte et torskehode, utstyrte det med vampyrtenner og ....... Mannen bak disken var litt forfjamset, men det gikk godt. Helt til jeg kom på mørkerommet og klarte å ødelegge filmen da jeg fremkalte den.... Så bildebevis finnes derfor ikke! Pokker sier jeg bare.
Klem fra Liv, som bare må ha middag snart!