Den som smiler.....

Det måtte jo bare skje en gang.. jeg vant!

Joda, jeg har nevnt det før: Jonas Fjeld i egen person. Jeg vant ikke mannen, sånn rent bokstavelig. Men jeg vant en sceanse med ham. Konsert på Sandnes Kulturhus. Jeg liker å gå på konsert. Det får meg til å registrere at jeg fremdeles har hørsel, og at det til tider er plagsomt høyt. Hva er det meg meg og slike ting? Jeg er jo ung til å snakke om slikt?

Jeg føler meg forpliktet til å skrive et lite innlegg, rett og slett fordi jeg hadde med en medblogger: Du, Liv, hvisket hun til meg: "Bare til opplysning: Jeg kjente kun igjen én sang...og du har vel tenkt til å blogge om det?"

Hva? En person fra tjukkeste Jæren, med høyere utdannelse osv, osv? Nei, vet dere hva: Det sier mer om henne enn deg, Jonas! 

Nå er jo ikke jeg en konsertanmelder. Jeg har riktignok vært fotograf på et intervju med mannen og kompisen hans, Ole Paus, i riktig gamle dager da undertegnede syntes det var kult å drive med studentavis. Men det var da, nå liker jeg best å henfalle til studier av mennesker. Og med åtte mann på scenen så skal det noe til å holde konsentrasjonen. Mannfolk, alle som en. I hvertfall etter navn og utseende å dømme. Jeg liker blide folk. Jeg får abstinenser når det er manko på den slags. Jonas smiler. Han er et av de mennesker som er naturlig utstyrt med oppover munnviker, og det er misunnelsesverdig. Dere vet hva jeg mener? Munnen har en fin kurve i smilende retning. Jeg har ikke det. Min munn siger som ei gammal hengerompe. 

Nå hadde jeg egentlig tenkt til å skrive litt til, men jeg registrerer at ungene har sovnet og det betyr at jeg kan hive meg i malingen. 

Snakkes!

............

Engler i sneen lager sang av vind.
De synger for hvem som helst
som åpner seg og tar dem inn.
Engler i sneen synger uten ord,
og når våren kommer,
går de uten sorg og uten spor.

............